Risiokovurdering

Denne uka har vi jobbet med risikovurdering, som er en slags plan man setter opp for å vurdere diverse risikoer og hva man kan gjøre for å stoppe dem. Vi skulle lage en slik plan for et serverrom i Modum kommune der vi skulle vurdere blant annet brann, strømbrudd, statisk elektrisitet etc. Jeg valgte å lage oppgaven i en tabell i Word, og siden det er veldig vanskelig å lage det i denne bloggen har jeg valgt å bare legge med en link til selve oppgavedokument

Oppgaven kan leses her.

Spiceworks

I de siste dagene har vi drevet med helpdesk systemer, og da hovedsaklig Spiceworks. Dette er et gratis program og er noe av det bedre man kan få av gratis helpdesk systemer, siden det ikke er altfor avansert samtidig som det har veldig mange muligheter. For å si litt om helpdesk så er det noe brukere kan vende seg mot og få hjelp av hvis de får problemer med PCen, og det er viktig å kunne noe om dette siden det er mange bedrifter som benytter seg av dette, blant annet Office Center som jeg var utplassert for noen uker siden. Oppgaven vi fikk skulle dekke de grunnleggende funksjonene i programmet, så på mange måter var de ikke så altfor vanskelige å gjøre hvis man bare hadde lært seg og bruke det. Selve oppgaven gikk ut på å først installere programmet og utforske det litt for å få en liten følelse av hvordan det fungerer. På bildet under er forsiden til helpdesk-taben, og som man kan se at det brukes i nettleseren, noe som på mange måter er ganske kjekt. 

Opprette og behandle brukere

Den første skikkelige oppgaven gikk ut på å opprette brukere, her skulle vi lage en 1-linjebruker (de som sitter og tar imot og fikser) og en 2-linjebruker som 1-linjebrukeren sender jobben til hvis den ikke kan fikse det. Til slutt skulle vi lage masse end users. End users vil si de vanlige brukerne som skal rapportere inn feil til de som sitter på helpdesk. Det er to forskjellige måter å lage brukere på; for å lage linjebrukere må man først inn på Helpdesk og velge Settings, deretter skal man inn på User Accounts og dermed trykke på Add. Når man trykket på Add, så kan man skrive inn navn, e-mail, passord, og hva slags rolle brukeren har, blant annet admin, helpdesk admin, og reporting. Her valgte jeg helpdesk admin. Når man da er ferdige så kan brukerne logge inn på kontoene. For å lage end users må man først inn på People under Inventor, og som man kan se så ligger også både admin og linjebrukerne under her. For å legge til en end user går man bare inn på Everyone (eller en annen kategori hvis brukeren kan inn der), velger New Person, og fyller inn de boksene som er nødvendig. Det er også mulig å importere brukere ifra Active Directory, men dette fikk ikke jeg prøvd i første omgang.

Enhetsbehandler

En annen viktig del med Spiceworks er Asset Mangement. Her kan man legge inn og holde oversikt over alle enhetene som er koblet til nettverket, både PCer, printere, smarttelefoner etc. Listen finner man på Devices under Inventory, og det er også under her man legger til enheter. Det å legge til enheter er noe tungvindt, for man kan velge den enkle måten ved å bare scanne etter enheter i en IP-range (f.eks 10.16.150.1-254), og da vil man få opp alle enhetene i den IP-rangen med både navn og maskinnavn, men uten all informasjonen man får i måte nummer to. Den andre måten er å legge til enheter individuelt ved å søke etter en bestemt IP og skrive inn brukernavnet og passordet til maskinen man er ute etter, og da vil man få opp bøttevis med informasjon om enheten, både diskplass, ledig RAM, diskbruk over tid, og diverse andre ting. Om det finnes en enklere måte å legge inn enheter har jeg ikke funnet ut enda, men det er mulig at det går an å importere dem ifra Active Directory på samme måte som man kan importere brukere.

Hjemmeside

Det neste jeg startet med var å lage en kontaktside til en av linjebrukerne, for det er den siden som end brukerne vil se når de skal finne linjebrukerne og kontakte dem. Det blir altså en slags egen hjemmeside til linjebrukerne. De har allerede et standard utseende, men det er alltid positivt hvis en bedrift vil ha en litt mer personlig side som de kan designe selv slik de ser det. For å kunne lage en slik side må man først inn på User Portal under Helpdesk, og når man går videre inn på Design the User Portal får man opp en side som man har frihet til å designe selv. Det er dette som er hjemmesiden til linjebrukerne og er det som end userne vil se når de vil kontakte en linjebrukerne. Denne siden kan man som sagt designe selv slik at den møter ens ønskede behov, og man kan til og med legge inn en egen banner til bedriften. Man kan også legge inn FAQ (Frequently Asked Questions), der man kan søke etter allerede løste saker.

Koble sammen mail

En veldig fin funksjon i Spiceworks er at man kan koble sammen Spiceworks-konten til e-mail-kontoen. På denne måten kan man få tilsendt jobber på mail slik at de vil bli vist i Spiceworks som tickets. Å koble sammen disse to kontoene er en relativt enkel sak, for alt man trenger å gjøre er å navigere til E-Mail Settings og skrive inn e-mail adressen og passordet du vil koble Spiceworks kontoen til, og til slutt adressen og porten som e-mail serveren bruker. Siden jeg brukte en Gmail konto brukte jeg port 587 og smtp.gmail.com som utgående server, og som inngående brukte jeg port 995 og pop.gmail.com som serveradresse. Når man da lagrer er det mulig å bruke e-mailen som tickets, for både hver inn- og utgående e-mail regnes nemlig som en ticket, så da kan klienter sende mail om problemer de trenger hjelp med uten å måtte bruke Spiceworks. Det negative med dette er at innboksen til e-mailen blir fylt opp med spam ifra Spiceworks.

Mine tanker om Spicworks

Etter å ha jobbet noen timer med Spiceworks denne uka sitter jeg naturligvis igjen med en del tanker om det. Først vil jeg si at jeg aldri har brukt et skikkelig helpdesk system før utenom det lille jeg så av det de brukte hos Office Center. Men førsteinntrykket mitt av Spiceworks så langt er at det i bunn og grunn er bra og fungerer godt til å være et gratis program. Jeg syntes det var tungvindt å bruke og litt vanskelig å finne fram til ting i starten, men når man har lært seg hvordan de diverse funksjonene og menyene fungerer, så er det egentlig veldig brukervennlig å bruke. Når det kommer til funksjoner så vil jeg si at det hadde en del geniale måter å gjøre ting på, blant annet dette med å importere brukere ifra Active Directory og hvor mye informasjon man kan få om hver individuelle enhet i asset management/enhets behandleren. I tillegg har Spiceworks et community med forum med nesten 2.000.000 brukere, så hvis det er noe man lurer på angående både spiceworks, data og IT generelt, så er det bare å spørre på community sidene, for det er en stor sannsynlighet for at man får svar. Når det kommer til det negative så er det som sagt det at det kan være litt tungvindt  å bruke de første minuttene, men dette kan egentlig være fordi jeg aldri har brukt et slikt helpdesk system før, så for IT-profesjonelle kan det hende at Spiceworks er lett som bare det. Noe annet som jeg opplevde var at det kunne være litt tregt til å laste en gang i blant, men dette kan være pga. enten treg netthastighet eller at jeg kjørte det virtuelt og at jeg gikk tom for minne.
Men alt i alt syntes jeg Spiceworks fungerte knallbra til de oppgavene vi fikk. Det er både brukervennlig, stappet med funksjoner, og er gratis, og med tanke på at IKT klassen i fjor fikk et mye vanskeligere program å jobbe med, så var vi heldige som fikk bruke et program som Spiceworks.

Ghosting (FOG)

I motsetning til Symantec Ghost så er FOG Linux basert og er en god del mer komplisert, både ved bruk og under installasjon. FOG gir mange av de samme mulighetene som Ghost gjør, men forskjellen er at FOG er mye bedre for blant annet større bedrifter og fylker som har behov for et større system og vil ha diverse muligheter og ha mer kontroll på ghostingen. Den største fordelen med FOG er nok det at man nettopp kan få et mye bedre system, for man kan legge inn egne klienter, ha forskjellige image filer, sette opp automatiske planlagte gjenopprettinger, i tillegg til at hele brukergrensesnittet er web-basert. 

1. Installasjonen av FOG starter med at man først må laste ned en komprimert installasjonsmappe fra utviklerens nettside og legger den på skrivebordet, før resten av installasjonen foregår via kommandovinduet. Det første man gjør når man kommer inn i kommandovinduet er å skrive Sudo Bash, som vil gi deg rettigheter til alt man gjør resten av veien. Dermed skriver man inn cd Desktop for å skifte retning mot skrivebordet, før man skriver tar -xvzf fog* for å pakke ut mappen man lastet ned tidligere.

2. Deretter skifter man retning igjen ved å skrive cd fog* og cd bin for å gå inn i mappen der selve setup filen ligger, og til slutt skriver man sudo ./installfog.sh for å kjøre installasjonen. Da vil man få spørsmål om man vil kjøre installasjonen, og siden vi vil det så trykker man 2 og dermed N.

3. Nå kommer man dit som man burde være litt mer nøyaktig, for det neste er å skrive inn default IP’en som serveren skal bruke, og det er viktig at man skriver inn riktig adresse, for det er denne man skal bruke for å komme inn på brukergrensesnittet. Her valgte jeg 192.168.1.1 siden den er veldig lett å huske og er en adresse som vi alltid pleier å bruke. Det neste er om du vil ha DHCP og DNS på serveren, og i dette tilfellet skal vi ha det, så da satte vi samme IP på DHCP og DNS som default IPen. Noe som derimot mange slet med var å få DHCP serveren til å fungere, og grunnen til det var at mange fulgte den samme tutorialen  på internett, og der sto det at man skulle svare nei på spørsmålet om DHCP server, så derfor var det mange (inkludert meg selv) som måtte enten installere FOG på nytt eller endre det manuelt for å få det til å fungere igjen.

 4. Etter det skal man bare godkjenne det før man skriver inn gksu gedit /var/www/fog/commons/config.php og legger inn et MySQL passord slik at man kan komme inn på brukergrensesnittet. Så da søker man bare etter «password» og ser etter der det står MySQL og skriver inn passordet mellom «», altså «1234». 

5. Da skal alt være klart for å fyre opp FOG, så da åpner man opp nettleseren og skriver inn localhost/fog/management, velger Update/Install slik at man kommer inn på innloggingsskjermen, og da skal man bruke fog som brukernavn og password som passord. 

6. Neste steg er da å installere FOG på en klient maskin, så da lager man rett og slett en ny maskin i VirtualBox (her brukte vi Windows 7), går inn på 192.168.1.1(altså serverens IP)/fog/client og trykker på Download og Open før man kjører setup.exe og velger default innstillinger. Alt man trenger å endre på under installasjonen er IPen til serveren, men etter det lagrer man bare endringene og avslutter. Det siste man skal gjøre her er å trykke Windows flagg + R og kjøre services.msc og dermed scrolle ned og se om FOG Service står og går. Etter det går man tilbake til FOG Management i Ubuntu for å lage en image fil. Da går man bare inn på Image Management, velger New Image, gir den et navn, beskrivelse og image type, før man til slutt trykker Add.
Jeg ble uheldigvis ikke helt ferdig med denne oppgaven, for klient PCen skulle egentlig automatisk få DHCP, men uansett hva jeg prøvde så fikk den ikke en IP ifra serveren. Det gikk derimot hvis jeg manuelt satt en statisk IP, men selv da fikk jeg ikke dumpet noen image filer pga. at FOG ikke fant noen hosts. Hosts er nemlig viktig at den skal ha for at det skal gå an å dumpe image filer. Jeg har derimot tenkt til å prøve å få det til en gang senere, for nå vet jeg hvordan installasjonen og noe av bruken fungerer.

Ghosting (Norton Ghost)

Litt om ghosting
Denne uka har vi jobbet en del med ghosting, som er et begrep innenfor IT som betyr å klone en harddisk for å lettere kunne gjenopprette datamaskiner. Grunnen til at dette er et viktig tema er fordi ghosting forenkler både førstegangs oppsett og systemgjennopprettninger av maskiner, for alt man trenger å gjøre er å boote ifra en minnepenn eller lignende der det allerede ligger et ferdig installert og oppdatert system, og på den måten sparer man massevis av tid fordi man slipper og bruke timevis på å installere og oppdatere hver maskin individuelt. Å boote f. eks 2000 maskiner ifra en minnepenn eller disk er riktignok noe tungvindt for større bedrifter og f.eks fylkesområder med tusenvis av maskiner, så de bruker som regel nettverksbooting, som vil si at man kobler PCen fysisk inn i et nettverk, og når maskinen slår seg på, så sender en server et image til dem som de booter ifra, og derfra skjer alt automatisk og man sparer både masse tid og unødvendig arbeid.
 
Norton Ghost  
Det første programmet vi brukte til ghosting var Symantec Norton Ghost. Dette er et program som er veldig populært til ghosting, men siden det er et lisensprodukt og at versjon 15.0 (den nyeste) ikke støtter slik ghosting vi skulle drive med, så lastet vi heller ned prøveversjonen av versjon 11.5. Dette lå i en felles mappe vi i klassen bruker, så det er usikkert om det fortsatt er tilgjengelig for offentligheten siden det er en såpass gammel versjon.

1. Etter å ha hentet ned setup filen og installert programmet, så starter man Ghost Boot Manager for å begynne å lage en image fil som man booter ifra og dermed gjør at man kan klone systemet. Det første valget man da får opp er hvilket PreOS («kernel», eller OS kjerne) man skal bruke, og i dette tilfellet valgte jeg Windows PE (Preinstallation Environmen), siden det er Windows 7 jeg skal klone.

2. Neste skjerm er valg av image type, som vil si om man skal boote ifra nettverk, kommandovindu, minnepenn etc. Her valgte jeg Standard Ghost Disc Boot, fordi jeg skal boote ifra en .ISO fil.


3. De neste vinduene velger man litt enklere ting som hva slags type Symantec Ghost klient som skal være inkludert i image filen, navn, passord og volumstasjons bokstav (C:, E:, F: etc), om den skal ha fast-IP, og om andre programmer skal være med i imaget.

4. Et av de litt større valgene man får er hva slags type boot-pakke systemet skal være, f.eks USB-disk, CD/DVD eller .ISO image. Det var allerede bestemt at dette skulle være et .ISO image siden det er enklest å bruke i VirtualBox, så da var det bare å gi filen et navn, mens man derimot må velge filsystem hvis man skal ha USB-disc. 

5. Når man da er ferdig med å klargjøre imagefilen vil programmet da lage den, noe som tok omtrent fem minutter for meg.


6. Deretter trenger man bare mounte/feste .ISO filen til en maskin i VirtualBox før man booter den opp så man får opp brukergrensesnittet der man lager selve ghost filen. Det første valget man får opp her er hvordan man skal lage filen, for eksempel fra disk til disk, master til slave over nettervek, eller disk til image. Nå skulle vi velge fra disk til image. 

7. Deretter velger man hva imaget skal hete og på hvilken harddisk det skal ligge på (viktig å passe på at man har nok plass på harddisken før man begynner med dette), før man til slutt starter prosessen med å lage ghost filen, som kan ta omtrent 20 minutter til en halv time. Siden det var prøveversjonen vi brukte så lot det ikke oss legge systemet inn på en PC, men det å lage filen var egentlig hovedpoenget med oppgaven.

8. Det andre vi skulle gjøre med Symantec Ghost var å bruke to maskiner og føre over et image fra en maskin over til en annen. For å gjøre dette velger man Peep to Peer på begge PCene etter at man har startet dem. Dermed setter man en av PCen med image filen som Master, og den maskinen som man skal føre imaget over til skal være Slave. Når man har gjort det vil slaven dra opp et vindu som vil gi deg IP-adressen sin, og denne skal man da skrive inn på master maskinen så den får koblet seg til. Neste steg er da å velge Disk to Disk, og da kan man velge både kilden og destinasjonen til imaget. Etter det vil man få et varsel om man faktisk vil ghoste maskinen, for hvis man gjør det skriver man over tidligere data og legger inn det nye systemet. Ghostingen starter etter man trykker «fortsett», og når den er ferdig skal maskinene startes på nytt. Master maskinen vil starte på nytt som vanlig, mens slaven derimot vil laste inn det nye systemet og startes på nytt igjen og er ferdig klonet.